Topas’ ord

Jeg håper så inderlig at dette med å “snu på systemets organdonasjon” trer i kraft. At alle automatisk er donorer, inntil man reserverer seg.

I dag er systemet slik at man kan ha et donorkort liggende i lommeboken, (dette får man på apoteket) i tillegg til å varsle nærmeste familie. Noe sier meg at svært få har et slikt kort på seg. Om det er fordi man er redde og usikre, av religiøste og/eller kulturelle årsaker, eller at man rett og slett ikke har “kommet så langt” vites ikke…

Det jeg derimot vet er at det er utrolig viktig å være det. Utrolig nødevendig – og jeg fatter ikke hvorfor det ikke flere gjør det.

Det samme med blodgiving og beinmargstransplantasjon.

Vi kan redde mennesker som Synnøve ved å registrere oss som givere. Det skal så inderlig lite til for å forandre så mye.

Nok moral

Dette skulle være en ikt-blogg. Refleksjoner og tanker rundt ikt. Jeg kan jo si såpass at jeg hadde ikke kunnet sette inn linken til siden om Synnøve, hadde det ikke vært for siste ikt-time. (dog jeg har en snev anelse om at jeg kunne ha funnet det ut på egen hånd) Ei heller kunne jeg oppfordret andre til å bli donorer på samme måte. Det tar seg ikke like bra ut å bringe opp temaet på åpen gate, med mindre man står på en kasse på Speakers’ Corner i Hyde Park.

Ved hjelp av blogging kan man få spyttet ut ordene på en annen måte. Fortelle det man vil si, til mennesker man kanskje ellers aldri ville fortalt det til. Gi ut et budskap til en annen verden.

Dersom noe provoserer og engasjerer, har man ved hjelp av blogging en mulighet til å ta ett steg vekk fra den faste sidelinjeplassen. Man slipper å svelge ordene man gjerne skulle hatt ut der og da. Egentlig ganske fint

Dette var da litt ikt-refleksjon opp i all moral

Dersom noen skulle ønske å bli givere/donorer kan disse linkene komme til nytte:

Blodbaken på nett

Vil du hjelpe?